Pariserkommunen var de 72 dagene fra 18. mars til 28. mai 1871 da Paris i praksis styrte seg selv, uavhengig av den franske regjeringen i Versailles. Opprøret vokste ut av et tapt krigsår og en vinter med beleiring og sult, det innførte en rekke sosiale reformer på rekordtid, og det ble slått ned i «den blodige uka» med henrettelser i gatene og på kirkegårdene. Hvor mange som døde er fortsatt omstridt blant historikere. Sporene ser du i dag i et rådhus som er en kopi av seg selv, en søyle som ble revet og reist igjen, og en tom hage der det en gang lå et slott.
Bakgrunnen: krig, beleiring og en sulten by
Sommeren 1870 erklærte Napoleon III krig mot Preussen, og krigen ble en katastrofe. Keiseren ble tatt til fange ved Sedan i september, keiserdømmet falt, og en ny republikk ble utropt i Paris. Men krigen fortsatte, og fra september 1870 til januar 1871 lå byen under beleiring. Forsyningene tok slutt: pariserne spiste hest, deretter hund, katt og rotte, og til slutt ble dyr i den zoologiske hagen slaktet. Kulden gjorde vinteren verre, og prøyssisk artilleri beskjøt byen mot slutten.
Da regjeringen undertegnet våpenhvile i januar 1871 og prøysserne fikk marsjere symbolsk gjennom byen, opplevde mange parisere det som et svik. Den nyvalgte nasjonalforsamlingen var dominert av konservative og monarkister fra provinsen, og la seg til Versailles – ikke Paris. Samtidig opphevet den moratoriene på husleie og gjeld som hadde holdt byen flytende under beleiringen. For en arbeiderbefolkning som nettopp hadde sultet gjennom fire måneder under våpen i nasjonalgarden, var det regningen som utløste alt.
Kanonene på Montmartre: 18. mars 1871
Nasjonalgarden i Paris hadde flere hundre kanoner, mange betalt med innsamlede midler fra pariserne selv. De var trukket opp på høydene i byen – flest på Montmartre. Tidlig om morgenen 18. mars sendte regjeringssjefen Adolphe Thiers soldater for å hente dem.
Operasjonen gikk galt. Soldatene kom fram, men hestene til å trekke kanonene kom ikke. Mens de ventet, våknet nabolaget – kvinner fra Montmartre var først ute, og folkemengden vokste time for time. Soldatene nektet til slutt å skyte på egne innbyggere, og mange gikk over til opprørerne. To generaler, Claude Lecomte og Jacques Léon Clément-Thomas, ble tatt til fange og skutt av en opphisset mengde samme ettermiddag – et drap Kommunens ledelse verken beordret eller kontrollerte, men som fikk enorm betydning for hvordan opprøret ble oppfattet i resten av Frankrike.
Thiers trakk regjeringen og hæren ut av Paris samme dag. Byen var uten statsmakt. Den 26. mars ble det holdt valg til et kommuneråd, og 28. mars ble Kommunen offisielt proklamert på plassen foran rådhuset.
Hva Kommunen faktisk vedtok
De 72 dagene gikk med til krig like mye som til styre, men rådet rakk å vedta et program som var radikalt for sin tid. Blant tiltakene:
- Ettergivelse av husleie som var påløpt under beleiringen, og stans i utkastelser.
- Pantelånte arbeidsverktøy kunne hentes gratis tilbake opp til en viss verdi – avgjørende for håndverkere som hadde pantsatt utstyret sitt for å overleve vinteren.
- Forbud mot nattarbeid i bakeriene og mot at arbeidsgivere ila arbeiderne bøter.
- Rett for arbeiderne til å overta og drive videre bedrifter som eierne hadde forlatt, som kooperativer.
- Skille mellom kirke og stat, med gratis, verdslig og obligatorisk skole – noe den franske republikken først innførte for alvor et tiår senere.
- Tak på lønningene til offentlige embetsmenn, satt til nivået for en faglært arbeider.
Kvinner spilte en langt større rolle enn i noen tidligere fransk revolusjon, gjennom organisasjoner som Union des femmes, selv om de ikke fikk stemmerett i kommunevalget. Samtidig var Kommunen aldri én bevegelse: jakobinere, blanquister og Proudhon-tilhengere kranglet innbyrdes hele veien.
Vendôme-søylen som ble revet – og reist igjen
Det mest symbolske enkeltvedtaket var å felle søylen på Place Vendôme – Napoleons seierssøyle, støpt av erobrede kanoner. Kommunen kalte den «et monument uten kunstnerisk verdi, som viderefører krigens og erobringens idéer». Den 16. mai 1871 ble søylen trukket ned med kabler og vinsjer mens Marseillaisen ble spilt.
Maleren Gustave Courbet ledet Kommunens kunstkommisjon, og navnet hans ble knyttet til rivningen for alltid. Selv hevdet han at han hadde foreslått å demontere søylen og flytte den til Invalides, ikke å velte den – men i rettsoppgjøret ble han holdt ansvarlig. I 1873 vedtok staten å gjenreise søylen for hans regning, anslått til 323 000 franc i årlige avdrag. Han flyktet til Sveits i stedet og døde der i 1877. Søylen sto ferdig gjenreist i desember 1875 – bronseplatene hadde overlevd fallet, og det er dem du ser i dag.
«La semaine sanglante» – den blodige uka 21.–28. mai
Regjeringshæren fra Versailles kom inn gjennom en dårlig bevoktet port i vest søndag 21. mai. De neste sju dagene kjempet den seg østover, kvartal for kvartal, mot barrikader på nettopp de brede gatene Haussmanns ombygging hadde skåret gjennom byen tjue år tidligere.
Kampene ble drevet av gjensidig eskalering. Kommunen henrettet gisler, blant dem erkebiskopen av Paris, Georges Darboy. På den andre siden ble tilfangetatte nasjonalgardister i stor grad skutt på stedet eller etter hastige standrettssaker. Store deler av sentrum brant – noe tent av kommunardene, noe av granatild.
De siste kampene sto i øst, rundt Père-Lachaise. Kirkegården ble tatt 27. mai etter nærkamp mellom gravene. Dagen etter, 28. mai, ble 147 fanger skutt ved en mur i det nordøstre hjørnet og gravlagt i en fellesgrav rett ved. Muren fikk navnet Mur des Fédérés og er siden blitt et av Frankrikes viktigste politiske minnesteder – en enkel steinvegg med en plate, uten noe monument.
Det finnes ingen enighet om hvor mange som ble drept i maiuka 1871. Tradisjonelle anslag, bygget på samtidige kommunardkilder som Lissagaray, oppgir 17 000–30 000 døde. Historikeren Robert Tombs gikk på 2010-tallet gjennom begravelsesprotokoller og militære rapporter og reviderte sitt eget anslag kraftig nedover, til i størrelsesorden 6 000–7 500. Revisjonen er omdiskutert, og flere historikere mener kildegrunnlaget hans undervurderer antallet. Alle sider er enige om at etterspillet var stort: over 43 000 ble tatt til fange, rundt 13 500 dømt, og over tusen deportert, de fleste til Ny-Caledonia. En generell amnesti kom i 1880.
Kilde: en.wikipedia.org med henvisninger til Robert Tombs, «How bloody was la semaine sanglante? A revision», kontrollert juli 2026. Tallene varierer sterkt mellom historikere.
Byen som brant – derfor ser Paris ut som den gjør
To av brannene i maiuka har direkte konsekvenser for hva du ser i dag:
- Hôtel de Ville, byens rådhus, brant ned med hele det kommunale arkivet. Bygningen du ser i dag på Place de l'Hôtel de Ville er en gjenoppbygging fra 1874–1882, tegnet av Théodore Ballu og Édouard Deperthes. Utsiden følger den gamle renessansefasaden, men er større; innsiden er helt ny.
- Tuilerieslottet brant også. Murene sto igjen, og det ble diskutert i elleve år om det skulle gjenreises. Til slutt vedtok republikken å rive – arbeidet startet i februar 1883 og var ferdig i september samme år. Derfor er Tuilerihagen i dag en hage uten slott, og derfor står Louvres to fløyer og peker mot ingenting.
- Mur des Fédérés i Père-Lachaise, ved kirkegårdens nordøstre hjørne nær Gambetta-porten. Rundt muren ligger gravene til franske arbeiderledere og motstandsfolk – kirkegården er blitt et politisk landskap i seg selv.
- Place Vendôme: se på søylen og tenk på at hele den lå i grus i mai 1871. Basen ble skiftet ut, men bronsereliefene er de originale.
- Sacré-Cœur: basilikaen ble vedtatt bygget i 1873 som en «bot» for det katolske Frankrike etter nederlaget og Kommunen – reist på nettopp den høyden der opprøret startet. Den har vært politisk omstridt helt siden.
Hvorfor er Kommunen fortsatt omstridt?
Fordi de to fortellingene aldri har møttes. For venstresiden i Frankrike og internasjonalt ble Kommunen tidlig et symbol på folkelig selvstyre knust av statsmakten; Karl Marx skrev om den allerede samme år. For den konservative republikken og for store deler av provins-Frankrike var den et voldelig opprør som brente byens monumenter og henrettet gisler, og som måtte stanses for at republikken skulle overleve.
Begge sider har fakta å vise til, og begge har lenge valgt bort det som ikke passet. Så sent som i 2021, ved 150-årsmarkeringen, gikk debatten høyt i franske medier om hvordan – og om – staten skulle markere jubileet. Dette er med andre ord fortsatt levende historie. Vil du sette hendelsen inn i den lange linjen, har vi en samlet oversikt i seksjonen Paris' historie.
Ofte stilte spørsmål
Hva var Pariserkommunen?
Et opprørsstyre som kontrollerte Paris fra 18. mars til 28. mai 1871, etter at den franske regjeringen trakk seg ut til Versailles i kjølvannet av det tapte krigsåret mot Preussen. Kommunen ble valgt 26. mars og proklamert 28. mars, og rakk å vedta en rekke sosiale reformer før den ble slått ned militært.
Hvor mange døde under den blodige uka?
Det er omstridt. Eldre anslag, i hovedsak basert på kommunardkilder, oppgir 17 000–30 000 drepte. Historikeren Robert Tombs har på grunnlag av begravelsesprotokoller og militære rapporter foreslått 6 000–7 500. Revisjonen er ikke allment akseptert. Det som er sikkert, er at over 43 000 ble tatt til fange og rundt 13 500 dømt i etterspillet.
Hvorfor står det ikke noe slott i Tuilerihagen?
Tuilerieslottet brant under maiuka i 1871. Murene sto igjen, og gjenoppbygging var teknisk mulig, men etter elleve års debatt vedtok republikken å rive ruinen. Rivningen ble gjennomført i 1883. Bare hagen er igjen.
Er dagens rådhus i Paris det originale?
Nei. Hôtel de Ville brant ned til grunnen i mai 1871. Dagens bygning ble reist mellom 1874 og 1882 av arkitektene Ballu og Deperthes. Fasaden gjenskaper den gamle renessansestilen i større format, mens interiøret er helt nytt fra 1800-tallet.
Hvor finner jeg Mur des Fédérés?
I det nordøstre hjørnet av Père-Lachaise-kirkegården i 20. arrondissement, nærmest Gambetta-porten. Muren er markert med en enkel plate, og adkomsten er gratis i kirkegårdens åpningstid. Det er et minnested der folk fortsatt legger ned blomster – opptre stille og respektfullt.