Verdensutstillingene i Paris var langt mer enn messer: de bygde om byen. Mellom 1855 og 1937 arrangerte Paris seks store utstillinger, og de la igjen Eiffeltårnet, Grand Palais, Petit Palais, Pont Alexandre III, Gare d'Orsay (i dag Musée d'Orsay), Palais de Chaillot og Palais de Tokyo – pluss den første metrolinjen. Det pussige er at flere av byens mest fotograferte landemerker opprinnelig var ment å være midlertidige.
Hva var en verdensutstilling?
En exposition universelle var 1800-tallets svar på et VM i teknologi, industri og nasjonal prestisje. Landene bygde egne paviljonger, viste fram maskiner, kunst og kolonier, og millioner av besøkende strømmet til i løpet av et halvt år. London hadde vist vei med Crystal Palace i 1851, og Paris svarte med å gjøre utstillingene til noe permanent i bybildet: hver gang ble det reist enorme haller på Champ-de-Mars, Trocadéro-høyden eller langs Champs-Élysées, og hver gang forsvant det meste igjen etterpå. Det som ble stående, er det du går rundt og ser på i dag.
1855 – den første, og et vinkart som varte
Den første verdensutstillingen i Paris gikk fra 15. mai til 15. november 1855 og samlet drøyt fem millioner besøkende fra 27 land. Napoleon III ville overgå London, og lot bygge Palais de l'Industrie på Champs-Élysées – en gigantisk hall i jern, glass og stein. Den fikk et langt liv som utstillingslokale, men ble revet i 1897 for å gi plass til Grand Palais og Petit Palais.
Utstillingen fikk en helt uventet ettervirkning: keiseren ba om en rangering av Bordeaux-vinene som skulle vises fram, og resultatet ble klassifiseringen av 1855 – lista som fortsatt bestemmer prisen på flasker fra Médoc i dag.
1867 – rekordutstillingen på Champ-de-Mars
Utstillingen i 1867 (1. april–31. oktober) trakk rundt 9,2 millioner besøkende og var i sin tid den største noensinne. Hovedbygningen var et enormt ovalt palass på Champ-de-Mars, nær 500 meter langt, med konsentriske gallerier der du kunne gå én runde per fagfelt og én per land. Rundt lå snaut hundre mindre paviljonger.
Det var også her bateaux-mouches gjorde sin entré på Seinen, som skyssbåter for utstillingspublikummet. Jules Verne så en ubåtmodell på utstillingen som ga næring til Nautilus, og japansk kunst ble vist fram for et europeisk publikum på en måte som satte fart på japonismen hos malerne. Av selve bygningsmassen står ingenting igjen.
- Sommeren 1878 kunne pariserne se hodet til Frihetsgudinnen stå i hagen ved Trocadéro-palasset – statuen ble vist fram i deler for å samle inn penger til sokkelen i New York.
- Galerie des Machines fra 1889 var en hall på 77 000 kvadratmeter og kostet langt mer enn Eiffeltårnet. Den ble revet i 1910 – tårnet overlevde, maskinhallen ikke.
- Utstillingen i 1900 var verdens mest besøkte i sin tid, med rundt 48 millioner besøkende, og hadde en elektrisk rullende fortauslinje som fraktet folk rundt anlegget i opptil 8,5 km/t.
1878 – Trocadéro og gjenreisningen
Utstillingen fra 1. mai til 10. november 1878 var Frankrikes måte å vise verden at landet var på beina igjen etter nederlaget mot Preussen i 1871 og opprøret i Paris-kommunen. Over 13 millioner betalende gjester kom.
Hovedbygningen var Palais du Trocadéro på høyden rett over Seinen fra Champ-de-Mars: en halvsirkelformet konsertsal i maurisk-inspirert stil, flankert av to tårn på 76 meter og lange buede gallerier. Palasset ble gjenbrukt i 1900 og sto helt til 1937. Det er dette bygget som gjorde Trocadéro-aksen til byens fineste utsiktspunkt mot Champ-de-Mars – elleve år før det kom noe tårn der å se på.
1889 – Eiffeltårnet og revolusjonsjubileet
Utstillingen 6. mai–31. oktober 1889 markerte hundre år siden stormingen av Bastillen og trakk over 32 millioner besøkende. Blikkfanget var Eiffeltårnet, verdens høyeste byggverk da det sto ferdig, reist på under to år som portal til utstillingsområdet.
Og her ligger poenget som gjør hele historien god: tårnet skulle rives. Gustave Eiffel fikk drive det i tjue år, og deretter var planen at det skulle demonteres. En stor del av Paris' kunstnerelite hadde protestert høylytt mot «jernmonsteret» allerede før det sto ferdig. Det som reddet tårnet da fristen løp ut rundt 1909, var ikke skjønnhet, men nytteverdi: en antenne 300 meter over byen var uvurderlig for den nye trådløse telegrafien, og militæret ville ha den. Verdens mest gjenkjennelige bygningsverk overlevde altså som radiomast.
1900 – utstillingen som bygde det moderne Paris
Verdensutstillingen fra 14. april til 12. november 1900 er den som satte flest spor. Rundt 48 millioner mennesker kom til byen, og for å ta imot dem – og for å vise fram Frankrike ved inngangen til et nytt århundre – ble det bygget i et tempo byen ikke hadde sett siden Haussmanns ombygging. Dette står igjen:
- Grand Palais – utstillingshall i stein, stål og glass, reist der Palais de l'Industrie fra 1855 hadde stått. Fortsatt utstillingsarena, og brukt under OL i Paris i 2024.
- Petit Palais – tvillingbygget på motsatt side av gata, i dag byens eget kunstmuseum med gratis inngang til den faste samlingen.
- Pont Alexandre III – den overdådige buebroen med forgylte figurer, bygget for å knytte de to palassene til Invalides-siden. Regnes av mange som byens vakreste bro.
- Gare d'Orsay – en jernbanestasjon kledd i beaux-arts-fasade, plassert midt i sentrum. Da togene ble for lange for perrongene, mistet den funksjonen sin – og ble reddet som Musée d'Orsay i 1986.
- Metrolinje 1 – åpnet 19. juli 1900 mellom Porte Maillot og Porte de Vincennes, delvis for å frakte utstillingspublikum. Den følger fortsatt den samme øst–vest-aksen gjennom byen.
- Guimard-inngangene – Hector Guimards grønne jugendportaler i støpejern, med bokstaver som ser ut som de vokser opp av bakken. De fleste overbygde utgavene er borte, men et fåtall står igjen, blant annet ved Porte Dauphine og Abbesses.
Samme sommer arrangerte Paris også de andre olympiske leker, som i praksis gikk inn i utstillingsprogrammet. Denne perioden – med elektrisk lys, jugendstil, kabareter og optimisme – er selve kjernen i belle époque.
1937 – Chaillot, Tokyo og et Europa på vei mot krig
Den siste store utstillingen i Paris gikk 25. mai–25. november 1937, formelt som en internasjonal utstilling for kunst og teknikk i det moderne liv. Over 31 millioner kom.
Trocadéro-palasset fra 1878 ble revet – eller rettere sagt delvis revet og delvis bygget inn i noe nytt. Sidefløyene ble beholdt og kledd inn, mens midtpartiet og de to tårnene forsvant til fordel for en åpen esplanade med fri sikt mot Eiffeltårnet. Resultatet er Palais de Chaillot, i en stram, klassiserende 1930-tallsstil, i dag hjem for blant annet Musée de l'Homme, Musée national de la Marine og Cité de l'architecture et du patrimoine. Det er fra denne plassen postkortbildet av Eiffeltårnet tas.
Litt lenger øst ble Palais de Tokyo reist langs elva, med søylerekker og vannspeil. Bygget rommer i dag Paris' museum for moderne kunst i den ene fløyen og et senter for samtidskunst i den andre.
Utstillingen huskes også for politikken. Den tyske og den sovjetiske paviljongen ble plassert rett overfor hverandre og konkurrerte i høyde og symbolikk. I den spanske paviljongen, midt under borgerkrigen, hang Picassos Guernica for første gang.
- Start ved Champ-de-Mars og Eiffeltårnet (1889), gå over broa til Trocadéro og Palais de Chaillot (1878/1937).
- Følg elva østover forbi Palais de Tokyo (1937) til Pont Alexandre III, Grand Palais og Petit Palais (1900).
- Avslutt på motsatt bredd ved Musée d'Orsay (1900). Hele ruta er i overkant av fem kilometer og dekker åtti år med utstillingshistorie.
Hvorfor står så lite igjen?
Fordi det aldri var meningen. Utstillingshallene ble bygd i jern, gips og glass, ofte med kort levetid som forutsetning, og tomtene skulle tilbake til byen etterpå. Det som overlevde, gjorde det stort sett av tre grunner: bygget var solid nok (Grand Palais, Petit Palais), det hadde en praktisk funksjon (broa, stasjonen, metroen) – eller det fikk en ny jobb i siste liten, slik Eiffeltårnet fikk som antennemast. Neste gang du står under tårnet, er det verdt å tenke på at du ser på en midlertidig konstruksjon som er 137 år gammel.
Ofte stilte spørsmål
Hvor mange verdensutstillinger har Paris hatt?
Byen arrangerte fem store expositions universelles – i 1855, 1867, 1878, 1889 og 1900 – i tillegg til den internasjonale kunst- og teknikkutstillingen i 1937. Til sammen seks store utstillinger på under hundre år.
Skulle Eiffeltårnet virkelig rives?
Ja. Gustave Eiffel hadde driftsrett i tjue år fra 1889, og planen var demontering når konsesjonen løp ut rundt 1909. Tårnet ble stående fordi toppen var ideell som antenne for trådløs telegrafi, noe militæret hadde bruk for.
Hvilke bygninger i Paris kom fra verdensutstillingen i 1900?
Grand Palais, Petit Palais, Pont Alexandre III og Gare d'Orsay (nå Musée d'Orsay). Metroens linje 1 åpnet samme sommer, 19. juli 1900, med Hector Guimards jugendinnganger.
Hva sto på Trocadéro før Palais de Chaillot?
Palais du Trocadéro fra verdensutstillingen i 1878, en halvsirkelformet konsertsal med to høye tårn. Den ble delvis revet og delvis bygget inn i Palais de Chaillot til utstillingen i 1937.
Kan man se noe av utstillingene i dag uten å betale?
Ja. Pont Alexandre III, fasadene på Grand Palais og Palais de Chaillot, esplanaden ved Trocadéro og Guimard-inngangene på metroen er gratis å oppleve. Petit Palais har dessuten fri inngang til den faste samlingen.