Haussmann og ombyggingen av Paris

Parisguiden.net · Reiseguide til Paris·Innhold gjennomgått juli 2026 · slik kontrollerer vi fakta

Lurer du på hvorfor Paris ser ut som Paris – de lange, brede boulevardene, de like lyse fasadene, smijernsbalkongene og de blågrå sinktakene? Svaret er i all hovedsak ett navn og sytten år: Georges-Eugène Haussmann, utnevnt til prefekt for Seine-departementet av keiser Napoleon III i juni 1853, rev store deler av middelalderbyen og bygget en ny by oppå den. Ombyggingen ga Paris gatenettet, kloakken, vannforsyningen og parkene byen fortsatt bruker i dag – og den kostet titusener av fattige parisere hjemmene sine.

Kort fortalt: hva Haussmann faktisk gjorde

Napoleon III hadde levd i eksil i London og var betatt av brede gater, parker og et fungerende kloakksystem. Da han kom til makten ville han gjøre det samme med Paris. Den 22. juni 1853 utnevnte han Haussmann til prefekt, og noen dager senere fikk han oppdraget: gjøre byen sunnere, mindre trang og mer storslått. De neste sytten årene handlet arbeidet om fire ting samtidig:

• Gatene: brede, rette bulevarder skåret rett gjennom tette middelalderkvarterer, med trerekker, fortau, gasslykter og kryss der flere gater møtes i en stjerne.
• Under bakken: et helt nytt kloakk- og vannsystem, tegnet av ingeniøren Eugène Belgrand, som skulle få kolera og tyfus ut av byen.
• Husene: strenge regler for høyde, fasademateriale og takvinkel, slik at hele gateløp fikk samme lyse, ensartede uttrykk.
• Det grønne: parker, squares og to store skoger i hver ende av byen, planlagt av gartneringeniøren Jean-Charles Alphand.

Vil du ha de lange linjene før og etter, har vi en egen oversikt over Paris' historie.

Paris før 1853: en middelalderby med to millioner planer

Byen Haussmann overtok var i praksis fortsatt middelaldersk i planen. Smale, krokete gater, hus tett i tett, dårlig luft og en vannforsyning der samme elv tok imot kloakken og leverte drikkevannet. Koleraepidemiene i 1832 og 1849 drepte titusener. Samtidig eksploderte folketallet: industrialiseringen og de nye jernbanestasjonene trakk arbeidere til byen raskere enn den klarte å huse dem. Å bevege seg tvers gjennom sentrum med hest og vogn kunne ta timer.

Ombyggingen var altså ikke bare estetikk. Den var et folkehelseprosjekt, et samferdselsprosjekt og et prestisjeprosjekt på én gang – og et enormt sysselsettingstiltak i en by full av arbeidsledige.

Boulevardene – byens nye skjelett

Grepet var like enkelt som det var brutalt: trekk rette linjer mellom byens viktigste punkter, og riv alt som ligger i veien. Slik fikk Paris «det store korset» – Rue de Rivoli og Boulevard de Sébastopol som krysser hverandre midt i byen – og stjerneplassen rundt Triumfbuen, der tolv avenyer stråler ut fra samme punkt.

Bulevardene var typisk 20–30 meter brede, med kjørebane, brede fortau, trerekker, benker, gasslykter, Morris-søyler for teaterplakater og Wallace-fontener med gratis drikkevann. Mye av gatemøbleringen ble tegnet av arkitekten Gabriel Davioud – og står der fortsatt.

Poenget var også scenografisk: hver ny akse skulle ende i noe å se på. Avenue de l'Opéra ble lagt for å ramme inn Opéra Garnier, operahuset Charles Garnier vant konkurransen om i 1861. Haussmann fikk til og med jevnet en hel høyde, Butte des Moulins, for at sikten skulle bli riktig. Da Boulevard Haussmann og de andre nye gatene kom, fulgte de store varehusene etter – og med dem den moderne shoppingen.

Under bakken: kloakk, vann og det du ikke ser

Den minst fotograferte, men kanskje viktigste delen av arbeidet skjedde under gatene. Ingeniøren Eugène Belgrand utvidet kloakknettet fra rundt 100 kilometer til nær 600, med eggformede tunneler så store at de kunne inspiseres til fots og renses av vannstrømmen selv. Samtidig ble rent kildevann ført inn til byen i lange akvedukter, slik at drikkevann og avløp endelig ble to atskilte systemer. Resultatet var målbart: epidemiene avtok, og dødeligheten falt.

Parkene: to skoger og en steinbrudd-fantasi

Napoleon III ville at ingen pariser skulle ha langt til grønt. Under Alphand ble Bois de Boulogne i vest (1852–1858) og Bois de Vincennes i øst (1860–1865) omgjort fra kongelige jaktskoger til folkeparker, mens Parc Monceau, Parc Montsouris og en lang rekke småparker – squares – ble anlagt kvartal for kvartal. Til sammen ble det plantet hundretusener av trær.

Det mest spektakulære eksempelet er Parc des Buttes-Chaumont i 19. arrondissement, innviet 1. april 1867 i tide til verdensutstillingen samme år. Der det tidligere var gipssteinbrudd, søppelfylling og retterplass, bygget Alphand en kunstig klippe med tempel på toppen, en innsjø, en grotte med kunstig foss og en hengebro. I dag er det en av byens fineste og minst turistiske parker.

Slik kjenner du igjen en haussmannsk bygning

Det som gjør Paris så visuelt sammenhengende, er at bygårdene ble bygget etter samme oppskrift. Reglene fra 1859 satte maksimal fasadehøyde til 20 meter i gater som var 20 meter brede, og krevde at taket holdt seg innenfor en 45-graders diagonal. Fasaden skulle være i lys, kremgul kalkstein fra Paris-bassenget, og gesimser og etasjeskiller skulle møtes fra hus til hus. Resultatet er gateløp som leses som én sammenhengende vegg.

Merk at hierarkiet er snudd på hodet i forhold til i dag: før heisen kom var det mest attraktive å bo lavt. Nå er det takleilighetene med utsikt som koster mest. Fasaden forteller altså om et klassesamfunn som er borte, men mønsteret sitter fortsatt i murene – og gjør at du kan datere et hus omtrent bare ved å se på balkongene. Vil du vite hvilke strøk som er mest gjennomført haussmannske, ta en titt på oversikten over arrondissementene i Paris.

Kritikken: rivning, fordrivelse og barrikadeteorien

Ombyggingen var omstridt allerede mens den pågikk. Tre innvendinger går igjen:

• Kulturtapet. Hele middelalderkvarterer forsvant, mange av dem på Île de la Cité, som ble ryddet nesten tom for boliger. Skribenter og bevaringsfolk beskrev det som vandalisme mot en by de aldri fikk igjen.
• De fattige ble skjøvet ut. Over 25 000 mennesker, i hovedsak arbeiderfamilier, mistet hjemmene sine. De nye leilighetene var dyrere enn de gamle, og folk flyttet til billigere strøk i øst og nord, eller helt ut av byen. Kritikeren Louis Lazare skrev om et Paris som ble delt i et rikt vest og et fattig øst – en deling du fortsatt kan ane.
• Regningen. Finansieringen skjedde med lånefinansiering som lå i gråsonen av hva parlamentet hadde godkjent. I 1867 publiserte Jules Ferry pamfletten Les Comptes fantastiques d'Haussmann – et ordspill på Offenbachs opera Hoffmanns eventyr – og den satte fart i den politiske motstanden.

Og så er det barrikadeteorien: at de brede gatene ble laget for at hæren skulle kunne skyte langs dem og for å hindre opprørere i å sperre av byen med barrikader, slik de gjorde i 1830 og 1848. Haussmann skrev selv i memoarene sine at arbeidet innebar «å sprette opp det gamle Paris, opprørenes og barrikadenes kvarter». Historikere er likevel uenige om hvor mye vekt dette faktisk hadde. De fleste peker på at hygiene, trafikk, sysselsetting, tomteverdier og prestisje betydde minst like mye, og at flere av traseene var planlagt lenge før Napoleon III. Et faktum taler også for seg: da Pariskommunen gjorde opprør i 1871, ble byen full av barrikader igjen – på de nye bulevardene.

Slutten: avsatt i januar 1870

Motstanden i nasjonalforsamlingen vokste, og da Napoleon III trengte støtte fra de liberale, ble Haussmann prisen. Keiseren ba ham gå av; Haussmann nektet å søke avskjed, og ble avsatt 5. januar 1870. Åtte måneder senere falt keiserdømmet selv, etter nederlaget mot Preussen. Haussmann levde til 1891, satt en periode som bonapartistisk parlamentariker og brukte alderdommen på å skrive sine tre bind memoarer – i stor grad et forsvarsskrift.

Slik ser du Haussmanns Paris i dag

• Stå på Place de l'Opéra og se ned Avenue de l'Opéra: hele idéen om aksen som ender i et monument, på ett blikk.
• Gå Boulevard Haussmann eller Boulevard des Italiens og se etter balkongene i 2. og 5. etasje. Når du først har sett mønsteret, ser du det overalt.
• Sammenlign med Le Marais, som stort sett slapp unna rivningene. Krokete gater og hus fra 1600-tallet viser deg hva byen mistet – og hva Haussmann reagerte mot.
• Ta metroen til Buttes-Chaumont for å se hva ingeniørkunsten kunne finne på når den fikk et steinbrudd å leke med.

Vil du forstå hva som skjedde etterpå – da byen Haussmann bygget fylte seg med kabaret, art nouveau og impresjonister – les videre om Belle Époque, eller om Napoleon i Paris for keiserdømmets forhistorie.

Ofte stilte spørsmål

Hvem var baron Haussmann?

Georges-Eugène Haussmann (1809–1891) var jurist og embetsmann, utnevnt til prefekt for Seine-departementet av Napoleon III 22. juni 1853. I sytten år ledet han ombyggingen av Paris, før han ble avsatt 5. januar 1870. Baron-tittelen brukte han selv, men den var aldri offisielt anerkjent.

Hvor mange kilometer nye gater bygget Haussmann?

Paris kommune oppgir 64 kilometer nye gater brutt gjennom den eksisterende byen. Tar man med hele storbyen etter innlemmelsen av forstedene i 1860, oppgir andre oversikter godt over 140 kilometer nye bulevarder og avenyer. Kloakknettet vokste fra rundt 100 til nær 600 kilometer.

Hva kjennetegner en haussmannsk bygning?

Lys kalksteinsfasade, høyde tilpasset gatebredden (maks 20 meter i 1859-reglene), gjennomgående smijernsbalkonger i 2. og 5. etasje, gesimser som møtes fra hus til hus, og bratt sinktak innenfor en 45-graders vinkel med små tjenerrom øverst.

Ble de brede gatene bygget for å hindre barrikader?

Delvis, men det var neppe hovedgrunnen. Haussmann skrev selv om å «sprette opp» opprørenes kvarterer, og samtiden mistenkte militære motiver. Historikere legger like stor vekt på folkehelse, trafikk, sysselsetting og prestisje – og under Pariskommunen i 1871 ble det bygget barrikader på de nye bulevardene uansett.

Hva kostet ombyggingen, og hvem betalte prisen?

Anslagene ligger rundt to milliarder gullfranc, omtrent den franske statens årsbudsjett. Regningen ble finansiert med omstridte lån, og over 25 000 mennesker – i hovedsak arbeiderfamilier – mistet boligene sine og måtte flytte til billigere strøk i øst og nord.