Napoleon III regjerte Frankrike fra 1852 til 1870 og er mannen bak den byen du går rundt i. Han ansatte Haussmann, satte av pengene, tegnet selv de første kartstrekene og bestemte at Paris skulle ha parker i alle fire himmelretninger. Det tydeligste stedet å se ham i dag er keiserleiligheten i Louvres Richelieu-fløy, som står med originalt interiør fra 1860-tallet og inngår i vanlig museumsbillett. Metro: Palais-Royal–Musée du Louvre (linjene 1 og 7).
Kort forklart: hvem han var
Han het Louis-Napoléon Bonaparte og var nevø av Napoleon I. Han vokste opp i eksil, forsøkte to statskupp som mislyktes, satt fengslet, rømte til England – og ble så valgt til republikkens første president i desember 1848 med overveldende flertall. Da grunnloven nektet ham gjenvalg, tok han makten med kupp 2. desember 1851 og lot seg utrope til keiser nøyaktig ett år senere.
Han hadde bodd lenge i London og var merket av det. Der hadde han sett brede gater, parker åpne for alle, kloakk som virket og vann i springen. Det var den byen han ville lage i Paris.
Hva som faktisk ble gjort
I juni 1853 utnevnte han Georges-Eugène Haussmann til prefekt for Seine-departementet. De to arbeidet sammen i sytten år. Detaljene i selve ombyggingen står i vår artikkel om Haussmann og ombyggingen av Paris; her er hva som var keiserens egne prioriteringer.
- Bygrensen ble flyttet i 1860. Paris slukte landsbyene innenfor festningsmuren og gikk fra tolv til tjue arrondissementer. Byen doblet folketallet nesten over natten. Bakgrunnen står i murene og bygrensene.
- Fire store parker, én i hver retning. Bois de Boulogne i vest, Bois de Vincennes i øst, Buttes-Chaumont i nord og Montsouris i sør – pluss to dusin mindre anlegg i kvarterene. Ingeniøren Adolphe Alphand stod for gjennomføringen.
- Vann og kloakk. Ingeniøren Eugène Belgrand bygde et helt nytt ledningsnett og førte rent kildevann inn til byen fra Champagne. Kloakken hans er fortsatt i drift og kan besøkes.
- Jernbanestasjonene. Gare du Nord fikk sin nåværende fasade mellom 1861 og 1865, tegnet av Hittorff, og de andre endestasjonene ble bygd om i samme periode.
Hvor du ser det – med metro
Keiserleiligheten i Louvre (1e)
De tidligere statsrommene til finansministeriet i Richelieu-fløyen står bevart slik de var i 1861: rød silke, forgylte lister, lysekroner i krystall og et spisebord dekket til nitti. Dette er det mest komplette interiøret fra andre keiserdømme som finnes i Paris, og de fleste som besøker Louvre, går glipp av det fordi de går rett mot Mona Lisa. Det inngår i vanlig billett.
Opéra Garnier (9e)
Konkurransen ble utlyst i 1861, og den ukjente Charles Garnier vant. Bygget ble ikke ferdig før i januar 1875 – fem år etter at keiserdømmet var borte. Keiseren fikk aldri se det. Den private oppkjørselen på østsiden, der vognen hans skulle kjøre rett inn under bygget, ble bygd etter et attentatforsøk mot ham utenfor den gamle operaen i 1858. Den står der fortsatt. Se Opéra Garnier. Metro: Opéra (linjene 3, 7 og 8).
Parc des Buttes-Chaumont (19e)
Anlagt i et nedlagt gipsbrudd og søppelfylling, åpnet i 1867 til verdensutstillingen. Klippen, hengebroen og tempelet på toppen er alt sammen konstruert – berget er delvis støpt betong formet som stein. Det er den mest kunstige parken i Paris og den mest overbevisende. Metro: Buttes Chaumont (linje 7bis). Les mer om Buttes-Chaumont.
Gare du Nord (10e)
De 23 statuene på fasaden står for byer stasjonen hadde forbindelse til. De ni største, øverst, er de utenlandske destinasjonene – blant dem London, Brussel, Amsterdam, Wien, Warszawa og Köln. Det er en romersk triumfbue omgjort til reklameplakat for jernbanen. Se Gare du Nord.
Kloakken (7e)
Belgrands system ble en attraksjon allerede på 1800-tallet, da parisere lot seg kjøre gjennom i båt. I dag er det museum ved Pont de l'Alma, og du går på gangbaner over rennende vann med gateskiltene fra overflaten hengt opp over deg – hver tunnel bærer navnet på gaten den ligger under.
- Baltards tolv markedshaller i jern og glass ble revet i 1971. Paviljong nummer 8, som huset egg- og fjørfemarkedet, ble demontert, kjøpt av kommunen Nogent-sur-Marne og satt opp igjen der i 1976. Den ble fredet i 1982 og brukes i dag til konserter og messer. Det er det eneste som er igjen av Les Halles.
- Kirken Saint-Augustin i 8. arrondissement, bygd 1860–1871, har en bærende konstruksjon i støpejern. Baltard brukte samme teknikk som i markedshallene, men gjemte den bak stein.
- Keiseren tegnet de første strekene på ombyggingskartet selv, i fire farger etter hvor viktig han mente hver gate var.
- Han tapte krigen mot Preussen, ble tatt til fange ved Sedan 2. september 1870 og døde i eksil i England i 1873. Han ligger begravet i Farnborough i Hampshire, ikke i Frankrike.
Verdensutstillingene – byens utstillingsvindu
To store verdensutstillinger ble holdt i Paris mens han satt med makten, i 1855 og i 1867. Det var ikke messer i moderne forstand, men statlige demonstrasjoner av hva landet kunne produsere, og de fungerte som brekkstang for byfornyelsen: hver utstilling ga påskudd til å ferdigstille en gate, en park eller en bro i tide.
Hovedbygningen fra 1855, Palais de l'Industrie, sto på Champs-Élysées i 45 år før den ble revet i 1900 for å gi plass til Grand Palais og Petit Palais. Utstillingen i 1867 fylte hele Champ de Mars med en oval hall, og det var til den anledningen Buttes-Chaumont ble åpnet. Rekken av utstillinger fortsatte etter keiserdømmet og formet byen videre helt fram til 1937; hele historien står i artikkelen om verdensutstillingene i Paris.
Det som gikk galt
Ombyggingen var brutal. Rundt tjue tusen bygninger ble revet, og folk som bodde i sentrum, hadde ikke råd til de nye leilighetene som kom i stedet. De flyttet østover og nordover, til Belleville, Ménilmontant og de nylig innlemmede forstedene. Den sosiale delingen mellom vest og øst i Paris, som fortsatt merkes på boligprisene, ble i stor grad skapt i disse årene.
Finansieringen var også omstridt. Haussmann lånte i stor skala utenom statsbudsjettet, og da regnskapene ble gransket i 1869, var det så ille at keiseren måtte avskjedige ham i januar 1870. Åtte måneder senere var keiserdømmet over, og året etter brant halve sentrum under Pariserkommunen.
Et ærlig forbehold
Det finnes ikke ett «Napoleon III-monument» å krysse av. Arven hans er infrastruktur: gatebredder, parktrær, kloakkrør og fasadehøyder. Det gjør den vanskelig å fotografere og lett å ta for gitt. Vil du ha én time som forklarer hele epoken, er keiserleiligheten i Louvre det beste valget. Vil du ha én ettermiddag, ta Buttes-Chaumont og gå ned til Belleville etterpå – da ser du både det keiseren bygde og det han fortrengte.
Ofte stilte spørsmål
Hva er forskjellen på Napoleon I og Napoleon III?
Napoleon I var keiser 1804–1814/15 og er den militære. Napoleon III var nevøen hans, keiser 1852–1870, og er den som bygde om Paris. Hva den første etterlot seg i byen, står i Napoleon i Paris.
Hva kostet ombyggingen?
Så mye at finansieringen felte Haussmann. Nøyaktige tall er omstridt, fordi mye av lånene lå utenfor det ordinære budsjettet. Poenget for ettertiden er at regningen ble betalt over mange tiår.
Hvor ser du Napoleon IIIs Paris best?
Keiserleiligheten i Louvres Richelieu-fløy for interiøret, Opéra Garnier for representasjonen, Buttes-Chaumont for parkene og Gare du Nord for jernbanen.
Koster det noe?
Keiserleiligheten inngår i Louvre-billetten, der EØS-borgere under 26 år går gratis inn. Parkene og stasjonene er gratis. Opéra Garnier og kloakkmuseet krever egen billett.
Ligger han begravet i Paris?
Nei. Han døde i eksil i England i 1873 og er gravlagt i Farnborough i Hampshire, sammen med keiserinne Eugénie og sønnen.