Place de la République er Paris' store åpne møteplass: 3,4 hektar brostein og granitt mellom 3., 10. og 11. arrondissement, med en 9,5 meter høy Marianne-statue i midten. Den er gratis, alltid åpen og uten en eneste klassisk severdighet – dette er ikke en plass du kommer til for å se noe, men for å se hvordan Paris bruker byrommet sitt. Det beste ved et besøk står nederst på sokkelen: tolv bronserelieffer i øyehøyde som forteller republikkens historie fra 1789 til 1880.
Hva du ser
Plassen er en stor, nesten flat rektangel på omtrent 280 × 120 meter. Trafikken er samlet på vestsiden i ett bredt løp, mens resten – godt over halvparten – er gangareal. Det er derfor plassen føles som et torg og ikke som en rundkjøring.
Midt på står Monument à la République. På toppen av en steinsokkel i to sylindriske deler står Marianne i bronse med frygisk lue, olivengren i høyre hånd og venstre hånd hvilende på en tavle med ordene «Droits de l'Homme». Rundt foten av sokkelen sitter tre steinfigurer: Friheten, Likheten og Brorskapet. På bakkenivå ligger en bronseløve som skal forestille den alminnelige stemmeretten, og rundt hele monumentet går et grunt vannspeil som ble lagt til i 2013.
Langs østsiden ligger Caserne Vérines, en enorm kasernebygning fra 1860-tallet som i dag huser Garde républicaine. På nordsiden står de tidligere Magasins réunis, et varehus tegnet av Gabriel Davioud i 1866.
De tolv relieffene – det de fleste går rett forbi
Selve grunnen til å bruke ti minutter her er en runde rundt sokkelen. Tolv høyrelieffer i bronse, laget av Léopold Morice, er plassert i øyehøyde og bundet sammen av rosetter. De utgjør en kronologi over republikkens tilblivelse: edsavleggelsen i ballhuset 20. juni 1789, stormingen av Bastillen 14. juli 1789, natten til 4. august, Fédérasjonsfesten 14. juli 1790, «fedrelandet i fare» i juli 1792, slaget ved Valmy, avskaffelsen av kongedømmet 21. september 1792, julirevolusjonen i 1830, innføringen av alminnelig stemmerett for menn i mars 1848 – og videre fram til 1880.
Det er en historietime i bronse som ingen guide stopper ved, og den er gratis. Ta med telefonen og zoom: detaljene i figurene er langt bedre enn de ser ut på avstand.
- Monumentet ble innviet to ganger. Første gang 14. juli 1880 med en modell i gips, fordi bronsen ikke var ferdig. Den endelige versjonen kom på plass 14. juli 1883.
- Marianne-figuren er 9,5 meter høy og står på en sokkel i stein på rundt 15,5 meter. Brødrene Morice sto bak: Léopold laget figurene, Charles sokkelen.
- Fram til ombyggingen i 2011 gikk 60 prosent av plassen til biltrafikk. I dag er andelen snudd.
- Den 6. januar 2016 ble det plantet en frynseeik i hjørnet mot boulevard de Magenta, til minne om ofrene for terrorangrepene i 2015. Treet står der fortsatt, uten skilting som roper.
- Kasernen på østsiden var tyskernes siste skanse i Paris. Den overga seg kl. 19.25 den 25. august 1944.
Hvorfor plassen ser sånn ut
Her lå opprinnelig en liten trekantet plass der bymuren fra 1300-tallet hadde stått, kalt place du Château-d'Eau etter en fontene satt opp i 1811. Under Napoleon IIIs ombygging av Paris ble hele området revet og bygd opp igjen. Baron Haussmanns administrasjon anla en stor rektangulær plass, og la samtidig flere nye boulevarder inn mot den.
Grunnen var ikke bare estetisk. Kasernen ble bygd for 3 200 soldater – på den tiden byens største bygning etter rådhuset – for å samle tropper som ellers lå spredt, og for raskt å kunne omringe de urolige arbeiderstrøkene i øst. Den brede plassen med rette gater ut fra den var et militært verktøy like mye som et byrom. At samme plass i dag er utgangspunktet for de fleste demonstrasjonstog i Paris, er ikke uten ironi.
Navnet kom i 1879, samtidig med at konkurransen om et republikkmonument ble utlyst. Før det het plassen altså Château-d'Eau. Vil du lese om perioden som formet byen, har vi egne tekster om Haussmann og ombyggingen og om Pariserkommunen.
Ombyggingen i 2013
Etter en lang høringsrunde fra 2008 vant arkitektkontoret TVK konkurransen om å gjøre om plassen. Ideen var enkel: samle all biltrafikk i begge retninger på vestsiden, og gi resten til fotgjengerne. Arbeidet startet i 2012, og plassen åpnet 16. juni 2013.
Resultatet deler folk. Kritikerne mener plassen ble en steinørken uten skygge; forsvarerne peker på at den nå faktisk brukes. I praksis har begge rett. På en varm ettermiddag i juli er granitten ubarmhjertig, og treklyngene i nord er det eneste stedet det går an å sitte. På en kveld i mai er plassen full av skatere, folk på pledd, ballspill og musikk til langt over midnatt. Skatemodulene i den nordøstre delen ble satt opp i 2016 og har blitt værende.
I 2022 satte kommunen inn sytten benker av den gamle Davioud-typen i støpejern og tre, som erstatning for moderne benker som var slitt ned. Granittblokkene du ser langs kantene er ikke pynt: de er kjøresperrer, satt opp etter angrepene i 2015 og 2016.
Plassen som politisk sted
Ingen annen adresse i Paris er så tett knyttet til å samles. Navnet, størrelsen og de sju store gatene som møtes her gjør den til standard start- eller sluttpunkt for demonstrasjonstog. Den 11. januar 2015 gikk den republikanske marsjen etter angrepene mot Charlie Hebdo herfra. Etter angrepene 13. november samme år ble foten av statuen dekket av lys, blomster og beskjeder i ukevis, og bilder av sokkelen gikk verden rundt.
Er du i Paris og det er varslet demonstrasjon, kan plassen og metrostasjonen under bli stengt med kort varsel. Det samme gjelder ved streik – vi har samlet hva som faktisk skjer da i artikkelen om streik i Paris.
Hva som ligger rundt
Plassen er mest verdt som utgangspunkt. Rett nordøst begynner Canal Saint-Martin, og de første 225 meterne av gata dit ble bilfrie samtidig med ombyggingen – det er den enkleste ruten til kanalbreddene. Sørøstover langs avenue de la République og boulevard Voltaire kommer du til utelivsstrøket Oberkampf på ti minutter. Sørvestover ligger nordkanten av Marais, med Musée des Arts et Métiers på veien. Følger du boulevard Voltaire helt ned, ender du på Bastille-plassen etter en snau halvtime.
Praktisk
- Metro: fem linjer krysser her – 3, 5, 8, 9 og 11. Det gjør République til et av de viktigste knutepunktene i nettet, og til en stasjon der overgangene er lange. Regn god tid, og les gjerne om å bytte metro i Paris.
- Benker og skygge: treklyngen og benkene ligger i nordenden. Sørenden er helt åpen og uten skygge.
- Toaletter: ingen på selve plassen. Kaféene rundt er nærmeste alternativ.
- Mat: spisestedene direkte på plassen er kjedepreget og middels. Gå ett kvartal inn i rue du Faubourg-du-Temple eller mot Oberkampf for noe bedre til lavere pris.
- Om kvelden: plassen er godt opplyst og trafikkert til sent, men den nordøstre delen er mørkere og mindre oversiktlig. Vanlige forholdsregler holder.
Ofte stilte spørsmål
Er Place de la République verdt et eget besøk?
Som severdighet, nei. Som stopp på vei mellom Marais, kanalen og Oberkampf, ja – særlig hvis du bruker ti minutter på relieffene rundt sokkelen.
Hva forestiller statuen?
Marianne, symbolet på den franske republikken, med frygisk lue, olivengren og en tavle med menneskerettighetene. Under henne sitter Friheten, Likheten og Brorskapet, og nederst står en løve som symboliserer alminnelig stemmerett.
Er det trygt å være der?
Ja, plassen er åpen og full av folk til langt på kveld. Ved varslede demonstrasjoner kan området og metrostasjonen bli sperret, og da er det enklest å planlegge rundt.
Koster det noe?
Nei. Plassen er offentlig gate, alltid åpen og uten billett.
Hvilken metrostasjon skal du bruke?
République, som betjenes av linjene 3, 5, 8, 9 og 11. Skal du bare videre, kan det lønne seg å gå av på Temple eller Oberkampf i stedet – overgangene inne på République er lange.