Parc Montsouris er den store parken i det sørlige Paris: rundt 15 hektar kupert terreng med en innsjø, tre store plener og omtrent 1 400 trær, mange av dem over hundre år gamle. Den er gratis, åpner kl. 07.00 hele året og stenger kl. 20.30 i september. Inne i parken står også Frankrikes eldste værstasjon – det er tallene herfra du leser når norske medier melder temperaturen i Paris. Nærmeste stasjon er Cité Universitaire på RER B, rett utenfor porten mot boulevard Jourdan.
Slik ligger parken
Montsouris er trapesformet og har en omkrets på omtrent 1,5 kilometer. Den er delt i tre store plener atskilt av tre broer, og i motsetning til de fleste Paris-parker er den bratt: du går opp og ned hele veien. Det er ikke en designidé, men en arv. Under parken ligger de gamle steinbruddene i Montrouge, og anleggsarbeiderne måtte forholde seg til et labyrintisk underlag som ga terrenget de kastene det har.
Innsjøen på nesten en hektar ligger i den lave delen. Rundt den finnes ender, knoppsvaner, svartsvaner og stripegås, og om vinteren hettemåke og sothøne. Fugleinteressen er ikke tilfeldig: Ligue pour la protection des oiseaux har sitt Île-de-France-kontor i parken.
Fra platået over innsjøen har du parkens beste utsikt, og der står også en platan på førti meter. To andre trær er merket som «bemerkelsesverdige»: en blodbøk ved hovedplenen og et mammuttre med en oppsvulmet stamme ved den gamle Météo France-paviljongen.
Hvorfor parken ble laget
Napoleon III ville ha et stort grøntanlegg i hver himmelretning rundt Paris. Nord fikk Buttes-Chaumont, vest fikk Bois de Boulogne, øst fikk Bois de Vincennes, og sør fikk Montsouris. Oppdraget gikk til ingeniøren Alphand, med gartneren Barillet-Deschamps, arkitekten Davioud og ingeniøren Belgrand som medarbeidere. Arbeidet startet i 1867, ble forsinket av krigen mot Preussen i 1870, og var ferdig i 1878.
Navnet kommer trolig av «Moque-Souris», og henspiller på tiden da møllene langs elva Bièvre forfalt og området bare var befolket av mus.
- Værstasjonen har stått her siden 1873 og er Frankrikes eldste. Den har registrert sammenhengende i over 140 år. Météo France flyttet folkene sine til Saint-Mandé i 2011, men instrumentene står igjen og sender data videre. Vindmåleren sitter 25 meter over bakken.
- Varmerekorden for stasjonen var i 1947 på litt over 40 °C. Den ble slått i juli 2019 med 42,6 °C.
- På sørsiden sto fram til 1991 Palais du Bardo, en kopi i mindre skala av sommerresidensen til beyen av Tunis, bygget til verdensutstillingen i 1867. Den ble værobservatorium i 1872, forlatt i 1974 og ødelagt av brann i 1991. Grunnmuren er alt som er igjen.
- Den fire meter høye steinsøylen i parken heter Mire du Sud og har ingenting med været å gjøre. Den er et siktemerke for Paris-meridianen, reist i 1806, og Napoleons navn ble senere skrapt bort fra inskripsjonen.
- Ti bikuber ble satt opp i 2019 i et kratt nær værstasjonen, malt av elever fra en barneskole i rue d'Alésia, etter et forslag i kommunens deltakende budsjett.
Filmparken
Montsouris er blant de mest filmede parkene i Paris, og det er ikke tilfeldig: den ser fransk ut uten å se ut som en severdighet, og den har kupert terreng som gir kameraet dybde. Agnès Varda filmet deler av Cléo fra 5 til 7 her i 1962, Éric Rohmer brukte parken i Les rendez-vous de Paris, og René Clair la scener hit i Le silence est d'or. Ser du filmene i ettertid, kjenner du igjen broene og stigningene ned mot vannet umiddelbart – lite er endret siden.
Skulpturene
Parken fungerer som et fritt skulpturgalleri, og verkene er spredt slik at du finner dem uten å lete.
- Nede mot avenue Reille: Colonne de la Paix Armée av Jules Coutan (1887), Premier frisson av René Baucour (1921) og La Mort du lion av Edmond Desca (1929).
- På plenene over innsjøen: Groupe de baigneuses av Maurice Lipsi (1952) og Les Naufragés av Antoine Étex (1859).
- I den øvre delen: Drame au désert av Georges Gardet (1891), Pureté av Costa Valsenis (1955) og Les Carriers av Henri Bouchard (1900) – den siste forestiller steinbruddsarbeidere, og står altså over de gangene de faktisk jobbet i.
- Langs boulevard Jourdan: rytterstatuen av general San Martín (1960) og en statue av Thomas Paine (1934).
Inngang: gratis, ingen billett.
Åpningstider: kl. 07.00–20.30 alle dager i perioden 1.–30. september. Fra 1. oktober kl. 07.00–19.30. Stengetiden justeres seks ganger i året etter solnedgangen og er tidligere om vinteren.
Adresse: 2 rue Gazan, Paris 14e. Innganger også fra boulevard Jourdan, avenue Reille, rue de la Cité-Universitaire, rue Nansouty og rue Émile-Deutsch-de-la-Meurthe.
Kollektivt: RER B til Cité Universitaire, trikk T3a til Cité Universitaire eller Montsouris, metro linje 6 til Glacière, bussene 21, 88 og 216.
På området: toaletter, drikkevann, lekeplass, basketbane, bordtennisbord, karusell, dukketeater (guignol), restaurant og hjertestarter. Hunder er tillatt i alléene i bånd. Parken har miljømerket Ecojardin.
Kilde: paris.fr, kontrollert september 2026. Kan endres.
Studentkvarteret utenfor porten
Rett sør for parken ligger Cité internationale universitaire de Paris, et campusområde fra mellomkrigstiden der hvert land bygget sitt eget studenthus i sin egen stil. Resultatet er et arkitekturmuseum under åpen himmel, og det forklarer hvorfor plenene i Montsouris fylles av studenter så snart solen kommer.
Det gjør parken til et av de beste piknikstedene i Paris: plenene er åpne for publikum, det er lov å sitte på gresset, og prisnivået i butikkene i nabolaget er langt lavere enn i sentrum. Vi har samlet råd om hva du kjøper og hvor i piknik i Paris.
Det du bør vite før du går
Parken er ikke flat. Skal du trille barnevogn eller bruker du rullestol, er de nedre alléene langs innsjøen greie, mens de øvre delene har jevne, men tydelige stigninger. Kommer du inn fra boulevard Jourdan, starter du høyt og slipper den bratteste motbakken.
To jernbanespor gikk gjennom området da parken ble anlagt. Det ene er i dag RER B, som går i tunnel under, og du hører den så vidt enkelte steder. Det andre er Petite Ceinture, den nedlagte ringbanen, som passerer tett ved parken og er åpnet for publikum på flere strekninger.
På varme dager er dette en av de bedre parkene i Paris nettopp fordi trærne er gamle og tette. Under hetebølge er skyggen på nordsiden av den øvre plenen det kjøligste stedet i parken. Flere råd om hvordan du takler slike dager finner du i hetebølge i Paris.
Ærlig forbehold: dette er en nabolagspark, ikke et reisemål. Har du to dager i Paris, står ikke Montsouris på lista. Har du en uke, bor du i sør, eller vil du se hvordan parisere faktisk bruker byen sin en søndag, er den verdt turen. Andre forslag finner du i oversikten over attraksjoner.
Ofte stilte spørsmål
Koster det noe å besøke Parc Montsouris?
Nei. Parken er gratis, som alle kommunale parker i Paris.
Når er parken åpen?
Fra kl. 07.00 hele året. Stengetiden i september er kl. 20.30, fra oktober kl. 19.30, og tidligere om vinteren.
Hvordan kommer du dit?
RER B til Cité Universitaire er enklest fra sentrum og fra Charles de Gaulle. Trikk T3a stopper også ved parken, og metro linje 6 til Glacière ligger et kvarters gange unna.
Er det lov å sitte på gresset?
Ja. De store plenene er åpne for publikum, i motsetning til flere av de formelle hagene i sentrum. Det er en av grunnene til at studentene fra nabolaget er der.
Hva er værstasjonen i parken?
Det er Frankrikes eldste meteorologiske stasjon, i drift siden 1873. Den er referansestasjonen for Paris, og målingene derfra er de offisielle tallene for byens temperatur og nedbør.