Å bytte metro i Paris handler om to ord og én vane. Ordene er correspondance, som betyr bytte, og sortie, som betyr utgang. Vanen er å lese retningen som et stedsnavn, ikke som en himmelretning: metroen i Paris skilter med navnet på endestasjonen, aldri med «nordover». Får du de to tingene under huden, bytter du feilfritt resten av turen. Og én ting til: går du ut gjennom en sortie, er billetten brukt opp.
De tre skiltene du trenger
Skiltingen i Paris-metroen er gammel, men den er konsekvent, og den bruker farge som kode.
- Stasjonsnavn: hvit skrift på blå bunn, samme utforming som gateskiltene over bakken. Dette er hvor du er.
- Correspondance: hvit tavle med linjenummeret i sin egen farge inne i en sirkel, og en pil. Dette er veien til en annen linje. Under nummeret står navnet på endestasjonen den retningen går mot.
- Sortie: blå skilt. Dette er veien ut av systemet, og det er skiltet du ikke skal følge hvis du bare skal bytte.
Nøyaktig her går de fleste feil. Står du på en stor stasjon og er sliten, følger du automatisk det største og tydeligste skiltet, og det er ofte sortie. Går du gjennom den sperren, må du kjøpe ny billett for å komme inn igjen. Reglene for hva billetten faktisk dekker, står i Navigo Easy.
Retningen heter et sted
Linje 4 går ikke «nordover» og «sørover». Den går mot Porte de Clignancourt eller mot Bagneux–Lucie Aubrac. På samme måte deler linje 1 seg i La Défense og Château de Vincennes. Du må altså vite hvilken ende av linja du skal mot, ikke hvilken vei det er på kartet.
Metoden som virker: finn stasjonen din på linjekartet, følg linja med fingeren i den retningen du skal, og les hva som står helt ytterst. Det navnet er retningen din. Nesten alle perronger har et strekkart rett over sporet, så du kan sjekke uten å spørre noen.
To linjer krever ekstra oppmerksomhet. Linje 7 deler seg sør for sentrum i to grener, mot Villejuif og mot Mairie d'Ivry, og linje 13 deler seg i nord mot Saint-Denis og Asnières–Gennevilliers. Tar du feil gren, må du tilbake til forgreningsstasjonen. Endestasjonen står på et lite skilt på siden av toget og på en tavle over perrongen, som viser hvilken gren neste avgang tar. Se på den, ikke på fargen. Grunnprinsippene i nettet er gjennomgått i metroen i Paris.
- Posisjoner deg på perrongen. På store byttestasjoner ligger korridoren til neste linje i én bestemt ende. Ser du hvor folk går av og strømmer samme vei, still deg i den vogna neste gang.
- Dørene åpnes ikke av seg selv på eldre tog. Du løfter en hendel eller trykker på en knapp når toget har stanset helt. Står du og venter på at døra skal åpne seg, kjører toget videre.
- Hold høyre i rulletrapper. Venstre side er for dem som går. Dette håndheves sosialt, ikke med skilt.
- Ta av sekken i byttekorridorer. Både av hensyn til andre og til deg selv – trange ganger og rulletrapper er der lommetyveriene skjer. Se lommetyveri i Paris.
Byttestasjonene som koster deg tid
Ikke alle bytter er like. Noen tar tretti sekunder over perrongen, andre tar ti minutter i korridor. Dette er de tunge:
Châtelet–Les Halles. Verdens største underjordiske jernbanestasjon: 315 meter lang, 63 meter bred, rundt seks hektar, med tre RER-linjer og omstigning til fem metrolinjer og omtrent 750 000 reisende i døgnet. Byttet mellom RER-delen og metrostasjonen Châtelet går gjennom en lang korridor med rullebånd, og det tar reell tid. Regn åtte til ti minutter mellom to vilkårlige plattformer her, mer med bagasje. Stasjonen har sin egen gjennomgang i Châtelet–Les Halles.
Montparnasse–Bienvenüe. Korridoren mellom linje 6 og 13 på den ene siden og linje 4 og 12 på den andre er 185 meter lang. Den er så lang at RATP i 2002 installerte verdens raskeste rullende fortau der, med en hastighet på 12 km/t. Det gikk ikke: folk falt, klagene rant inn, farten ble satt ned til 9 km/t, og i mars 2011 ble hele innretningen revet og erstattet med et vanlig rullebånd. Historien forklarer hvorfor gangen føles uendelig – den er det. Se også Gare Montparnasse.
République. Fem metrolinjer møtes her: 3, 5, 8, 9 og 11. Korridorene går i flere plan og er dårlig merket sammenlignet med nyere stasjoner. Det er fullt mulig å gå i sirkel.
Saint-Lazare og Gare du Nord. Begge kombinerer metro, RER og fjerntog i samme bygningsmasse, og begge har bytter på fem til ti minutter. På Gare du Nord er strekningen fra Eurostar-nivået ned til RER B særlig lang.
Rådet som følger av dette: når en reiseapp foreslår to ruter med samme reisetid, velg den med færrest bytter. Appen regner gangtid i korridor optimistisk, og den regner ikke med at du må finne fram.
Når det er raskere å gå opp
Paris er en kompakt by. Avstanden mellom to metrostasjoner i sentrum er ofte 400–500 meter, altså fem–seks minutters gange. Et bytte som krever ny korridor, ny trapp og ny venting på perrongen kan fort koste like mye. Skal du bare én stasjon videre etter et bytte, er det som regel raskere å gå ut og over bakken – og du får sett noe underveis.
Det samme gjelder når du skal mellom to nabostasjoner på hver sin linje. Klassikeren er Châtelet: skal du fra RER-delen til noe som ligger rundt Hôtel de Ville, kommer du fortere fram ved å gå opp og krysse plassen enn ved å lete deg gjennom korridorene.
Utgangen er et valg, ikke en detalj
Store stasjoner har mange utganger, og de er nummererte og navngitt etter gata eller bygget de kommer opp ved. Følger du bare «Sortie» uten nummer, kan du komme opp på feil side av en firefelts vei eller i feil ende av en park. På steder som Charles de Gaulle–Étoile betyr det forskjellen mellom å stå rett ved Triumfbuen eller på motsatt side av en av Europas verste rundkjøringer, uten fotgjengerovergang.
Sjekk derfor utgangsnummeret i appen før du går av toget. Det tar fem sekunder og sparer deg for en omvei.
Hvis du har bagasje eller barnevogn
Vær ærlig om dette: metroen i Paris er dårlig egnet for tung bagasje. De fleste stasjonene er fra 1900-tallets første tiår, mange har trapper uten rulletrapp og nesten ingen har heis. Linje 14 er unntaket – den er ny, helt trinnfri og med heis på alle stasjoner. Skal du med koffert eller barnevogn, planlegg rundt linje 14 og buss der det går, og vurder taxi på ankomst- og avreisedagen. Hele bildet står i tilgjengelighet og rullestol, og alternativene over bakken i buss i Paris.
Ofte stilte spørsmål
Hva betyr «correspondance» i metroen?
Bytte. Skiltet er hvitt, med linjenummeret i sin egen farge inne i en sirkel og en pil. «Sortie» på blått skilt betyr utgang – følg det bare når du faktisk skal ut, for går du gjennom sperren, er billetten brukt opp.
Hvordan vet jeg hvilken retning toget går?
Retningen heter navnet på endestasjonen, ikke en himmelretning. Finn stasjonen din på linjekartet, følg linja med fingeren den veien du skal, og les navnet ytterst. Det navnet står på skiltene i korridoren og på perrongen.
Hvor lang tid tar et bytte?
Fra under ett minutt på en enkel stasjon til åtte–ti minutter på Châtelet–Les Halles eller Montparnasse–Bienvenüe. Korridoren på Montparnasse er 185 meter alene. Legg inn margin når du skal rekke et tog.
Kan jeg bytte mellom metro og buss på samme billett?
Nei. Metro, RER og tog har én billettype, buss og trikk en annen, og de gir ikke bytterett til hverandre. Innenfor metro, RER og tog kan du derimot bytte fritt i to timer, så lenge du ikke går ut gjennom en sperre.
Hvilke byttestasjoner bør jeg unngå?
Châtelet–Les Halles, Montparnasse–Bienvenüe og République er de tyngste, særlig med bagasje. Velg heller en rute med ett bytte mer på små stasjoner enn ett bytte på en av disse – reisetiden blir ofte den samme, og du går deg ikke bort.