Musée Nissim de Camondo ved Parc Monceau er et av de mest bevegende museene i Paris – og det handler bare delvis om møblene. Bankieren Moïse de Camondo bygde huset mellom 1911 og 1914 og fylte det med fransk kunsthåndverk fra 1700-tallet. Han testamenterte det til den franske stat i navnet til sønnen Nissim, som falt som flyver i 1917. Resten av familien ble drept i Auschwitz. Huset står som det gjorde – men museet har vært stengt for restaurering siden 4. august 2024, og eierne oppgir gjenåpning i 2030. Les dette som forberedelse, ikke som en dagsplan.
Museet er stengt. Musée Nissim de Camondo har vært lukket for publikum siden 4. august 2024 på grunn av omfattende restaureringsarbeid. Eieren Les Arts Décoratifs oppgir på sine egne sider gjenåpning i 2030. Enkelte andre kilder har tidligere operert med tidligere årstall, blant annet 2027 – regn med at datoen kan endre seg, og sjekk offisiell side før du planlegger.
Pris før stengingen (til orientering): 13 €, med gratis inngang for besøkende under 26 år.
Adresse: 63 rue de Monceau, 75008 Paris, rett ved Parc Monceau. Metro: Villiers (linje 2 og 3) eller Monceau (linje 2).
Restauranten Le Camondo i museet er stengt i samme periode.
Kilde: madparis.fr, kontrollert juli 2026. Datoer kan endres.
Huset Moïse bygde
Familien Camondo var sefardiske jøder fra Konstantinopel, der de i generasjoner hadde drevet en av Det osmanske rikets viktigste banker. På 1870-tallet flyttet familien til Paris og etablerte seg i den nye, elegante bydelen rundt Parc Monceau – nabolaget som samtiden kalte «la plaine Monceau», der finansfamilier bygde palasser i haussmannsk stil.
Moïse de Camondo (1860–1935) rev farens hus og lot arkitekten René Sergent reise et nytt mellom 1911 og 1914. Forbildet var åpent erklært: Petit Trianon i Versailles. Men bak den nyklassisistiske fasaden lå et gjennomført moderne hus – sentralvarme, heis, elektrisk lys, moderne bad og et av tidens mest velutstyrte kjøkken. Det var et 1700-tall bygget med 1900-tallets teknikk.
Innholdet var like nøye valgt. Moïse brukte tiår på å samle fransk kunsthåndverk fra 1700-tallet: møbler av de fremste ebenistene, Savonnerie-tepper, Sèvres-porselen, sølvservise, gyldne veggpaneler og malerier. Han kjøpte ikke tilfeldig – han satte sammen rom, som skulle henge sammen som en helhet. Det er derfor huset i dag oppleves som noe annet enn et museum: det er et hjem der alt står der eieren satte det.
Nissim
Nissim de Camondo ble født i 1892 og var Moïses eneste sønn – arvingen huset og samlingen var tenkt til. Da første verdenskrig kom, meldte han seg og ble flyver. 5. september 1917 ble maskinen hans truffet under et rekognoseringsoppdrag ved Leintrey i Meurthe-et-Moselle. Observatøren hans var allerede død. Nissim forsøkte en nødlanding, men flyet gikk ned i skogkanten. Han ble 25 år.
Moïse kom aldri over det. Han avviklet etter hvert bankvirksomheten, og bestemte at huset og hele samlingen skulle gå til den franske staten – nærmere bestemt til Les Arts Décoratifs – på én betingelse: at museet skulle bære sønnens navn, og at innredningen skulle bevares uendret. Moïse døde i 1935. Museet åpnet for publikum i 1936.
Det som skjedde etterpå
Moïse rakk aldri å få vite hva som ventet resten av familien.
Datteren Béatrice de Camondo ble værende i Frankrike etter okkupasjonen i 1940. Hun var konvertert til katolisismen, hun var fransk statsborger, familien hennes hadde gitt Frankrike et museum og en falt offiser – hun trodde tilsynelatende at det ville beskytte henne. Det gjorde det ikke. Béatrice, hennes tidligere ektemann Léon Reinach og deres to barn, Fanny og Bertrand, ble arrestert, internert i leiren Drancy nord for Paris, og deportert til Auschwitz. Ingen av dem kom tilbake. Med dem tok slekten Camondo slutt.
Museet i rue de Monceau er derfor to ting samtidig. Det er en enestående samling fransk 1700-tall. Og det er stedet der en familie som ga alt til Frankrike, ble utslettet av det samme landets myndigheter i samarbeid med okkupasjonsmakten. Franske myndigheter har siden anerkjent statens medansvar for deportasjonene. Huset ble aldri plyndret – det var jo allerede statens eiendom – og står i dag som et av de mest presise portrettene vi har av en verden som forsvant.
- Museets kjøkken, anretning og tjenestefløy er bevart og tilgjengelige for publikum. De forteller like mye om huset som salongene gjør.
- Navnene på familiemedlemmene som ble drept, er innskrevet i museet. Et besøk her er ikke en «kuriositet» – regn med at det setter seg.
- Historien er bredt behandlet i faglitteratur og skjønnlitteratur, og familien er også omtalt i sammenheng med naboslektene i Monceau-kvarteret, blant andre Ephrussi-familien.
- Huset gikk til staten uten at et eneste møbel skulle flyttes. Kravet var absolutt, og det er derfor interiøret er så uvanlig helhetlig.
Hva du kan gjøre i mellomtiden
Museet åpner ikke med det første, men kvarteret rundt er der fortsatt, og flere av alternativene ligger tett på.
- Parc Monceau ligger rett utenfor døra – en av byens mest særpregede parker, med falske ruiner og et rundt søylebasseng.
- Musée Jacquemart-André er det nærmeste du kommer den samme opplevelsen: et privat praktpalass fra samme epoke, bevart som hjem, med en av byens vakreste museumskafeer. Dette er det klareste alternativet mens Camondo er stengt.
- Musée de la Vie Romantique gir en tilsvarende, mindre og mer intim hjemmefølelse ved Montmartre.
- Historien om jødisk liv i Paris er behandlet i vår artikkel om jødiske Paris, og okkupasjonsårene i Paris under krigen. Begge gir bakgrunnen for det som skjedde med familien Camondo.
Ofte stilte spørsmål
Er Musée Nissim de Camondo åpent i 2026?
Nei. Museet har vært stengt for restaurering siden 4. august 2024. Eieren Les Arts Décoratifs oppgir gjenåpning i 2030, men datoen har vært endret tidligere – sjekk madparis.fr før du legger besøket inn i reiseplanen.
Hvem var Nissim de Camondo?
Sønnen til bankieren Moïse de Camondo. Han var flyver i første verdenskrig og ble skutt ned 5. september 1917, 25 år gammel. Faren testamenterte huset og samlingen til staten i hans navn.
Hva skjedde med resten av familien?
Moïses datter Béatrice, hennes tidligere ektemann Léon Reinach og deres to barn Fanny og Bertrand ble arrestert under okkupasjonen, internert i Drancy og deportert til Auschwitz. Ingen av dem overlevde, og slekten Camondo døde ut.
Hva slags samling er det?
Fransk kunsthåndverk fra 1700-tallet – møbler, Sèvres-porselen, Savonnerie-tepper, sølv, veggpaneler og malerier – satt sammen rom for rom i et hus bygget mellom 1911 og 1914 etter modell av Petit Trianon i Versailles.
Hva kan jeg se i stedet mens museet er stengt?
Musée Jacquemart-André er det nærmeste alternativet i samme sjanger: et privat palass fra samme epoke, bevart som hjem. Parc Monceau rett utenfor Camondo-huset er også verdt en tur.