Belle Époque-arkitekturen er det som kom etter Haussmann, fra 1871 til 1914. Den er lett å kjenne igjen når du vet hva du skal se etter: utbygde karnapper, hjørnetårn med kuppel, blomster og ansikter hugget i stein, og fasader som bukter seg i stedet for å stå flate. Grunnen til at det plutselig ble lov, er en byggeforskrift fra 13. august 1902. Den beste gaten å se det i er rue Réaumur i 2. arrondissement – gratis, offentlig gate, metro Sentier på linje 3.
Kort forklart: hvorfor fasadene endret seg
Haussmanns byggeforskrifter fra 1850- og 60-tallet krevde at fasadene skulle være flate, like høye og innbyrdes like. Et kvartal skulle lese som én bygning. Det ga Paris den rolige, ensartede gateveggen alle kjenner igjen – og som mange arkitekter etter hvert syntes var dødskjedelig.
Oppmykningen kom i flere steg. Fra 1893 ble karnapper tillatt. I 1894 utlyste byen sin første fasadekonkurranse, i anledning åpningen av den nye rue Réaumur, med premie til det peneste bygget. Og med dekretet av 13. august 1902, skrevet av byarkitekten Louis Bonnier med ingeniøren Eugène Hénard, ble reglene skrevet om for alvor:
- Fasadehøyden ble satt til maksimalt 20 meter, men uten tak på totalhøyden – takoppbygg kunne gå høyere.
- Karnapper og utstikk fikk fortsette opp forbi gesimsen.
- På de bredeste gatene kunne karnappet stikke 1,20 meter ut fra veggen.
- Trakk du bygget tilbake fra gatelinjen, fikk du lov til å bygge høyere.
Resultatet ser du i alle kvarterer som ble bebygd mellom 1895 og 1914: 16., 17., 9. og deler av 2. arrondissement.
Tre sekunders sjekk: Haussmann eller Belle Époque?
Står du foran en lys steinfasade og lurer, se på disse fire tingene:
- Er fasaden flat? Haussmann er flat, med balkong i smijern i andre og femte etasje. Belle Époque buler ut.
- Er hjørnet avrundet med kuppel eller spir? Da er det etter 1890.
- Er det figurer i steinen? Haussmann bruker geometrisk ornamentikk. Belle Époque bruker blomster, kvinneansikter, dyr og navnetrekk.
- Finnes det andre materialer enn stein? Glassert tegl, keramikk, farget flis eller synlig jern hører til etter 1895.
Gatene og byggene som er verdt turen
Rue Réaumur (2e) – konkurransegaten
Dette er den mest konsentrerte rekken av tidlige moderne fasader i Paris, og nesten ingen turister går den. Gaten ble åpnet i 1895, og tomtene ble bebygd i konkurranse. Nummer 124 er det mest oppsiktsvekkende: en fasade der stålkonstruksjonen står helt synlig ute, uten steinkledning, bygd i 1905. Det var sjokkerende den gangen og er fortsatt uvanlig. Gå strekningen mellom Réaumur–Sébastopol og Bourse, ti minutter, og se opp hele veien.
Grand Palais, Petit Palais og Pont Alexandre III (8e)
Bygd samlet til verdensutstillingen i 1900 og ment å stå permanent. Her er hele epoken i én komposisjon: stein utenpå, glass og stål inni, og skulptur overalt. Broen var teknisk en utfordring fordi den måtte være lav nok til at den ikke skulle sperre utsikten fra Invalides. Se Grand Palais og Pont Alexandre III. Metro: Champs-Élysées–Clemenceau (linjene 1 og 13).
Gare d'Orsay, i dag Musée d'Orsay (7e)
Victor Laloux bygde jernbanestasjonen til utstillingen i 1900, med en stålhall kledd i lys stein for at den ikke skulle skjemme utsikten fra Tuileriene. Den store klokken i vestenden er original. Bygget sier alt om epoken: konstruksjonen er moderne, drakten er historisk. Praktisk informasjon står hos Musée d'Orsay.
29 avenue Rapp (7e)
Jules Lavirottes leiegård fra 1900, bygd for keramikeren Alexandre Bigot, som brukte fasaden som utstillingsvindu for produktene sine. Den vant byens fasadekonkurranse i 1901. Fasaden og taket har vært fredet siden 1964, og hele bygget fra 2015. Portalen er det folk stopper for. Metro: École Militaire (linje 8) eller Pont de l'Alma (RER C). Ti minutter fra Eiffeltårnet.
26 rue Vavin (6e)
Henri Sauvages trappebygning fra 1912, kledd i hvite fliser, med hver etasje trukket tilbake for å slippe lys ned i gaten. Dette er Belle Époque som snur mot noe helt annet: en helsebegrunnet, nesten klinisk arkitektur. Metro: Vavin (linje 4).
Théâtre des Champs-Élysées (8e)
Auguste Perret, 1913. Armert betong, glatte flater, nesten ingen ornamentikk. Det er her epoken tar slutt, ett år før krigen. Står du foran den og har rue Réaumur friskt i minne, ser du hvor fort det gikk.
- Uttrykket belle époque ble ikke brukt i samtiden. Det oppsto etter første verdenskrig, som et tilbakeskuende navn på tiden før 1914.
- Fasadekonkurransen byen startet i 1894, ble holdt årlig, og en premie var god reklame. Hector Guimard vant den første med Castel Béranger, og det var trolig medvirkende til at han fikk oppdraget med metroinngangene.
- 1902-forskriften satte 20 meter som største fasadehøyde. Det tallet styrte Paris' skyline i over seksti år og forklarer hvorfor bygningene i sentrum er så påfallende like høye.
- Glassert tegl ble populært av praktiske grunner: den kunne spyles ren. Paris var svart av kullrøyk, og en fasade som tålte vask, var et salgsargument.
Varehusene – der stilen møtte publikum
De store varehusene er epokens mest ærlige bygninger, fordi de ikke kunne skjule hva de var: enorme rom som trengte dagslys uten indre søyler. Løsningen var stålskjelett og glasstak, og resultatet ble en type arkitektur vanlige folk gikk inn i hver uke.
La Samaritaine ved Pont-Neuf ble reist mellom 1905 og 1910 av Frantz Jourdain, med synlig jernkonstruksjon, emaljerte skilt og blomsterornamentikk i hele fasaden. Bygget sto stengt i seksten år og åpnet igjen i 2021. Kuppelen i Galeries Lafayette på boulevard Haussmann er fra 1912 og består av glassmalerier i stål, ti etasjer over gulvet. Begge kan du gå inn i gratis, uten å kjøpe noe. Kuppelen er mest fotografert fra balkongen i tredje etasje, ikke fra bakkeplan.
To kvarterer å gå i
Auteuil og Passy (16e). Her ble det bygd mest mellom 1895 og 1914, og her står de fleste bevarte leiegårdene fra epoken. Gå rue La Fontaine fra Église d'Auteuil nordover. Kvarteret er beskrevet i vår guide til Passy og Auteuil.
Rundt Grands Boulevards (2e og 9e). Her ligger varehusene, passasjene og konkurransefasadene tett. Kombiner rue Réaumur med passasjene og kuppelen i Galeries Lafayette fra 1912.
Hvordan dette henger sammen med art nouveau
Det er lett å blande dem. Belle Époque er en tidsperiode; art nouveau er én bestemt stil innenfor den, med bølgende linjer hentet fra planteverdenen. Mesteparten av det som ble bygd i Paris i disse årene, er ikke art nouveau i det hele tatt, men en rikere utgave av tradisjonell steinarkitektur. Vil du se den rendyrkede varianten, dekker vi den i art nouveau i Paris. Og hele epokens samfunnsliv – kabareter, varehus, verdensutstillinger – står i artikkelen om Belle Époque.
Ofte stilte spørsmål
Når var Belle Époque?
Vanligvis regnet fra 1871, etter krigen mot Preussen og Pariserkommunen, til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Navnet kom først i etterkant.
Hvordan ser jeg forskjell på en Haussmann-gård og en fra Belle Époque?
Haussmann er flat fasade, jevne etasjehøyder og smijernsbalkonger. Belle Époque har karnapper som stikker ut, buede hjørner, kuppel eller spir på hjørnet og figurativ skulptur i steinen.
Hvor finner jeg mest på ett sted?
Rue Réaumur i 2. arrondissement, mellom metrostasjonene Réaumur–Sébastopol og Bourse. Gratis, tar ti minutter og er nesten fri for turister.
Koster det noe?
Nei. Alt som er nevnt her, ser du fra gaten. Bare museene i Grand Palais, Petit Palais og Orsay krever billett, og Petit Palais har gratis fast samling.
Kan du komme inn i leiegårdene?
Nei, de er private boliger. Unntaket er én helg i året, under de europeiske kulturminnedagene i september, da noen av dem åpner trappeoppgangene for publikum.