Art nouveau fikk et kort og intenst liv i Paris, fra midten av 1890-tallet til rundt 1910. Det mest kjente resultatet er metroinngangene til Hector Guimard. Det ble bygd 167 av dem; 88 står igjen i Paris i dag, og 86 av disse er fredet. Bare to har fortsatt tak over seg: Porte Dauphine på linje 2 og Abbesses på linje 12. Alt sammen er gratis å se fra gaten, og Abbesses ligger midt i Montmartre.
Kort forklart: hva art nouveau er
Det er en stil bygd på kurven. Rette vinkler unngås, ornamentene er hentet fra planter, og skillet mellom konstruksjon og dekor skal oppheves – rekkverket skal være både bærende og vakkert. Stilen kom fra Belgia med Victor Horta og slo gjennom i Paris rundt 1895. Ti–femten år senere var den umoderne igjen.
Den er en del av Belle Époque-arkitekturen, men bare en liten del. Det meste som ble bygd i Paris i disse årene, er rikt utsmykket stein i tradisjonell form. Ekte art nouveau er unntaket, og derfor må du vite hvor du skal lete.
Metroinngangene: hvordan det gikk til
Metroselskapet CMP lyste ut arkitektkonkurranse i juni 1899. Tjueén forslag kom inn. Ingen ble antatt – juryen syntes de lignet enten sveitserhytter eller gravkapeller. Guimard deltok ikke i konkurransen i det hele tatt, men ble ansatt direkte av selskapets styre 12. januar 1900, og prefekten godkjente tegningene 16. februar. Hvordan han fikk oppdraget, er fortsatt ikke helt klarlagt; arkivfunn de siste årene peker mot uformell støtte i bystyret og prefekturet snarere enn den ofte fortalte historien om at bankieren Adrien Bénard skal ha presset ham gjennom.
Han hadde da nettopp vunnet byens aller første fasadekonkurranse med Castel Béranger. Det hjalp trolig.
Guimard tegnet tre typer. Store paviljonger med hall, mindre overbygde édicules med glasstak, og enkle rekkverk med portalbue og to høye lyktestolper. Bystyret snudde 16. november 1900 og bestemte at de overbygde variantene skulle vekk fra gaten til fordel for de åpne rekkverkene. Etter 1913 sluttet selskapet helt å bruke Guimard.
Hva som står igjen – og hvor
- Porte Dauphine (16e, linje 2): den eneste overbygde inngangen som fortsatt står på sin opprinnelige plass, med glasstaket intakt. Ligger på boulevard de l'Amiral-Bruix ved enden av linje 2. Verdt turen hvis du er interessert – dette er originalen.
- Abbesses (18e, linje 12): den andre med tak. Den ble opprinnelig bygd for stasjonen Hôtel de Ville i rue de Lobau, og flyttet hit i 1974 da det ble bygd parkeringskjeller der den sto. Den er altså ekte, men ikke på riktig sted. Stasjonen er samtidig en av de dypeste i nettet, med en malt spiraltrapp ned.
- Sainte-Opportune-utgangen ved Châtelet (1e): en rekonstruksjon, bygd i 2000 til metroens hundreårsjubileum. Den ser ekte ut, men er det ikke.
- De åpne rekkverkene: 104 av typen med skjoldformede balustre og 47 av den enklere typen med kartusj ble satt opp. Rundt halvparten er borte. Du treffer på dem overalt på linje 1, 2, 4, 8, 9 og 12 – blant annet ved Palais-Royal, Louvre–Rivoli, Réaumur–Sébastopol og Pigalle.
Til sammen er 79 av de 167 anleggene revet, og de mest oppfinnsomme løsningene er nettopp dem som forsvant: alle de tre store paviljongene er borte.
- Guimard tegnet seks egne bokstavsett til metroen i 1900 og 1901. Det var han som kortet ned selskapets tiltenkte tekst «Chemin de fer métropolitain» til bare Métropolitain – og dermed laget en logo før noen brukte ordet.
- Lyktestolpene kalles «liljekonvallstilker» på fransk. Glasskuplene over dem ble av kritikere sammenlignet med halvsugde drops.
- Den grågrønne fargen på støpejernet vakte irritasjon fordi den minnet folk om tyske uniformer i en periode med spente forhold mellom Frankrike og Tyskland.
- Glassbitene som er funnet i bakken ved Porte Dauphine mellom 1999 og 2011, har gjort det mulig å slå fast hvordan taket faktisk så ut: støpt glass farget med sølvgult og delvis matt-etset i bølgemønster.
Castel Béranger – der det begynte
14 rue Jean-de-La-Fontaine i 16. arrondissement. Guimard var 27 år da han fikk oppdraget, og bygde fra høsten 1895 til 1898. Det er en helt vanlig utleiegård med 36 leiligheter, ikke noe palass – poenget var at moderne kunst skulle inn i en alminnelig bolig.
Fasaden bryter alle Haussmann-regler på én gang: usymmetrisk, med stein, kvartsittstein, rød og glassert tegl om hverandre, og turkis smijern over det hele. Maleren Paul Signac bodde i et av atelierene øverst og beskrev bygget i et tidsskrift i februar 1899.
Huset er privat og kan ikke besøkes. Det du får sett, er portalen i rødt kobber og smijern, og gjennom gitteret et glimt av vestibylen med glasert steintøy på veggene. Det holder. Bygget ble fredet i 1992. Metro: Jasmin eller Ranelagh (linje 9).
Lavirotte-bygningen, 29 avenue Rapp
Jules Lavirotte bygde denne i 1900 for keramikeren Alexandre Bigot, som ville vise fram hva han kunne produsere. Hele fasaden er dekket av brent steintøy, og fire billedhuggere jobbet med skulpturene. Den vant byens fasadekonkurranse i 1901.
Portalen er det folk kommer for. Den er overlesset, tvetydig og full av detaljer som var frekkere enn samtiden likte. Fasaden og taket har vært fredet siden 1964, og siden 2015 gjelder fredningen også inngangshall og trapperom. Ligger ti minutters gange fra Eiffeltårnet. Metro: École Militaire (linje 8).
Fire mindre kjente stopp
- Synagogen i rue Pavée (4e): Guimard tegnet den i 1913. Fasaden bølger, og det er den eneste religiøse bygningen han bygde. Midt i Marais, metro Saint-Paul (linje 1).
- Hôtel Mezzara, 60 rue Jean-de-La-Fontaine (16e): Guimards bypalass fra 1910, med bevart interiør. Det arbeides med å gjøre det til et Guimard-museum; åpning avhenger av framdriften, så sjekk før du går.
- Musée d'Orsay: museets avdeling for kunsthåndverk har møbler og interiører av Guimard og samtidige. Se Musée d'Orsay.
- Restaurantinteriører: flere brasserier fra perioden har bevart salene sine i glass, keramikk og speil. Oversikten over bouillon-restaurantene tar for seg de rimeligste av dem.
Hvorfor så mye forsvant
Art nouveau gikk av moten raskere enn nesten noen annen stil. Allerede før første verdenskrig ble de bølgende linjene sett på som overlessede og gammeldagse, og i mellomkrigstiden var art déco og deretter funksjonalismen enerådende. Metroinngangene ble revet fordi de var i veien, eller fordi stasjonen skulle moderniseres, og ingen forsvarte dem.
Guimard selv opplevde å bli glemt mens han levde. Han bygde lite etter 1920-tallet, forlot Frankrike i 1938 og døde i New York i 1942. Vendepunktet kom først på 1960-tallet, da de gjenværende inngangene ble fredet og stilen ble gjenoppdaget. Det forklarer hvorfor tallene er som de er: nesten halvparten av rekkverkene var allerede borte da vernet kom, og det var de mest påkostede løsningene som ble ofret først.
En rute på to og en halv time
Ta linje 9 til Jasmin. Gå Castel Béranger og videre nordover rue Jean-de-La-Fontaine forbi Hôtel Mezzara. Ta linje 2 til Porte Dauphine for den originale overbygde inngangen, og avslutt med linje 12 til Abbesses – da har du begge de bevarte takene og er i Montmartre når du kommer opp. Vil du forstå hvorfor metroen ble bygd akkurat da og slik, står det i metroens historie.
Ofte stilte spørsmål
Hvor mange Guimard-innganger er igjen?
88 i Paris, hvorav 86 er oppført på listen over historiske monumenter. Det ble bygd 167 til sammen.
Hvilke metrostasjoner har overbygd Guimard-inngang?
Porte Dauphine på linje 2 og Abbesses på linje 12. Den ved Châtelet, utgang Sainte-Opportune, er en kopi fra år 2000.
Er Abbesses-inngangen original?
Ja, men den er flyttet. Den ble bygd for stasjonen Hôtel de Ville i 1900 og satt opp på Montmartre i 1974.
Kan du komme inn i Castel Béranger?
Nei. Det er private leiligheter. Portalen og et glimt av vestibylen ser du fra fortauet, gratis.
Koster det noe å se art nouveau i Paris?
Nei. Alt som er nevnt over, ligger på gateplan og er gratis, bortsett fra museene. Du trenger metrobillett for å komme deg mellom stedene.